De vanskelige barna - i en kulturell kontekst

Foto: mer flyt

Jeg har et bilde foran meg. Et bilde jeg tok en dag på jobb. Kanskje i fjor. Kanskje året før. Kanskje enda tidligere. Jeg hadde med meg tre gutter på tur for å padle kajakk. Bildet er fra  treningsrommet. . Alle tre smiler. Gutten i forgrunnen ser rent lykkelig ut der han står. Han har et godt glimt i de blå øynene. Gutten i midten smiler når han jobber med nedtrekket. Han er ni år og alt for liten. Den eldste gutten står i bakgrunnen. Han har et stolt blikk i øynene. Jeg vet hvorfor. Han har fått en ny interesse. Han har padlet kajakk i store bølger og han synes det var fantastisk.

Når far stakk kniven i mor, smilte han ikke. Nå er det han som smiler bredest. Han har løst det ved å være blid, fornærmet og redd.

Padleren har blitt seksuelt misbrukt.  Av sin nærmeste. Gjentatte ganger. Han har løst det ved å være  fraværende, flytende.  Han har gjemt seg- i seg selv.

Gutten i midten er vant til å få bank. Bank når far drar på jobb, bank når far kommer hjem. Han  holder seg i mørket under trappa.  Han har løst det ved å være grenseløs.  Men i dag smiler han. Diagnosen er tung, prognosen usikker, men han trenger stabilitet og år, kanskje mange år.

Disse guttene mestrer ikke skolen. Eller er det skolen som ikke mestrer dem?

foto: mer flyt

Kultur tenker du- hva har dette med kultur å gjøre?

. Kultur er ideer, verdier, regler og normer på et gitt tidspunkt .  En av uenendelig mange definisjoner av ordet

Jeg har vært  mye rundt på grunnskoler og spesielt i Oslo. Mitt inntrykk er at kulturen i hovedsak er delt i to. Den ene type skole ser på de barna ,jeg padlet med, som barn. Den andre type skole ser på dem som problemer.

De varme og kalde kulturene. 

De kalde nølte ikke med å  legge et stort ansvar og skyld på barnet, oppvekst og foreldre. De andre ville bidra, endre, hjelpe.

Hva skiller disse to kulturene?

De problembaserte var i hovedsak tilbakeskuende med fokus på det som ikke var mulig å få til. At de hadde barn med vansker i skolen kom som nærmest som en overraskelse- hver gang. Ressursene var statiske- ingen omfordeling ved behov, lite samhandling, lite visjonært. Rektor jobbet  med sitt og ikke knyttet til de andre i personalet. Lærerne ble stående alene uten støtte fra ledelsen. Unnskyldningene var tallrike. Det skyldes på  indre og ytre hindre som, ressurser, oppvekstforhold og miljøfaktorer.

Samarbeidsmøter og ansvarsgruppemøter ble en arena for dyrkning av elendigheten. Møtene endte gjerne opp uten konkrete planer og få tiltak ble gjennomført. I denne kulturen var det stress,  mangel på fokus og konkretiseringer. Elevene ble målt i forhold til der de burde ha vært. Ikke der de befant seg.

Det var den ansvarlige lærer som fikk veiledning. Et barn, en lærer. Løsrevet fra resten av organisasjonen. Dale (2004) skriver at skolene mangler tradisjon for refleksjon. Slik er det tydeligvis fortsatt enkelte steder.

I de varme kulturene var det fokus på det som var mulig å endre. Barnet ble betraktet utfra der barnet befant seg - ikke der det burde ha vært.  Enighet om at det er fremtiden du kan påvirke. Fokuset på møtene var på det som var mulig å gjøre noe med.

Hele organisasjonen ble inkludert.. Det var en felles målsetning rundt barnet, og alle visste hva som  skulle feires eller få konsekvenser. Ledelsen var en selvsagt del av planleggingen. Dette bidro med å sikre omfordeling av ressurser, samhandling  innenfor skolen,  god kultur blant lærere og godt klassemiljø samt tverrfaglig  og tverretatlig samarbeid. Ledelsen har mange likhetstrekk med det som blir beskrevet som autentisk ledelse.

(Paulsen, J.M Hjertø, K.B & Thiveräinen, S 2013)

Kultur eller kunnskapsløshet?

Alle som har besøkt mange skoler vet at det er forskjellige kulturer. Det finnes en kultur elevene i mellom, en kultur mellom lærer og elever og en kultur mellom de voksne på skolene. (Dale 2004)

Kulturen og aksepten for å ha røtter i forskjellige land og religioner har mange Osloskoler etter hvert løst på en fin måte.

  I arbeid med barn med utfordrende adferd ser det ut til at tilnærmingen kan bære preg av tilfeldigheter. I et strukturelt perspektiv har Osloskolene til stor grad samme oppbygging, utdanningsetat, skoledirektør, områdedirektør og rektor.

Osloskolen er sterkt preget av målstyringslogikk og ansvarliggjøring av sine ledere. Rektorer har kontrakter med fokus på resultatene på nasjonale prøver. Når du blir målt etter tallfestede resultater vil fokuset i stor grad være på det du blir målt på.  (Kuvaas  for eksempel i i Norsk ledelsesbarometer 2012 )

Barn med  utfordrende atferd vil kunne forstyrre målsetningen.  Det kan se ut til at enkelte rektorer  ser på disse elever som  problemer grunnet den strukturelle konteksten. Dette vil kunne  være med på å skape, og opprettholde en kultur på de enkelte skolene at barna med store behov for tilrettelegging sluker store ressurser, og bør repareres.

Hvordan kan man organisere seg for å gjøre livet bedre for mine padlekamerater?

Kunnskapen finnes. Det som kjennetegner de som får det til, er at de har  felles fokus og oversikt.

Først og fremst er det en kultur der ledelsen tar grep.  . Enkeltlærere kan naturligvis bety en forskjell, men dette er for viktig til at det skal avhenge av enkeltpersoner. Det er avgjørende at lederne er villige til å gå inn i en dialog om hvordan undervisningen skal legges opp.  Rektorer har styringsrett til å fordele ressursene, personale. (Eriksen 2012) Dette innebærer at skolens leder må inneha relevant kompetanse. Det å utvikle kvalitet er et felles arbeid, men ledelsen er ansvarlig.

Personlig mestring, mentale modeller, felles visjon og gruppelæring er fire av Peter Senge (1999) sine disipliner.

Systemisk tenking er hans femte .  Dette er personlige disipliner som handler om hvordan mennesker  tenker, ønsker samhandler og lærer av hverandre.. Fra enkeltindividet til organisasjonen. De varme kulturene har mange likhetstrekk med Den femte disiplin.. Det er ikke nok å ha fokus på elevens læring, skolen må også ha blikket rettet mot seg selv.( Dale 2004) Hva er det organisasjonen gjør? Hva er hindrene?Hvordan skal vi bli bedre?

Jeg har i mange år jobbet med barn som er i krig. De slåss eller flykter. De sliter på skolen, de kan ikke sitte i ro. De er utsatt og plaget.

Noen av dem liker å padle .

Alle trenger en skole hvor de kan sett også når de er på sitt beste.

Alle trenger  å oppleve mestring.

Med trening, øvelse , fokus og  tillit, så kan kanskje skolen mestre barna også.

foto: mer flyt

Noter:  Jeg har selvfølgelig taushetsplikt; barna i innledningsteksten er satt sammen av mange barn gjennom mange år. De er ment som en illustrasjon. Dessverre kunne det like gjerne ha vært reelt.

Litteratur:

Senge, Peter The Fith Discipline: The Art and practice of the Learning Organization.Random House 1999

Senge: Peter. m.fl Schools that learn , Crown 2012

Eriksen, Bjørn; Rektors Styringsrett Gyldendal 2013

Roald, Knut: Kvalitetsvurdering som organisasjonslæring Fagbokforlaget 2012

Dale, Erling Lars: Kultur for tilpassing og differensiering, utdanningsdirektoratet 2004

Paulsen Jan Meråk : Foredrag: suksesskriterier for fortsatt kvalitetsutvikling- intelligent skoleeierskap.