11 åring fraranet sin fremtid

Norsk skole mistenkes for udåden.

Markus  skriker, hyler, prater, skrøner og gjør aldri det han  får beskjed om. Får han en bok foran seg går han i svart. Får han et regnestykke hender det at han spiser opp arket. Noen ganger ligger han under bordet og rister.

Markus vet han ikke strekker til. Han har merkelapper på seg. Han har diagnosebetegnelser og kallenavn. Han sitter ikke i ro. Han er et problem. Han må fokusere på kjernefagene.

----

Han finner et bedre tak. Får feste på granitten. Løfter seg smidig opp. Spenner fra med foten. Kommer et skritt videre. ”Dette klarer du” Roberto glir, men oppmuntringen fra Markus gjør at han prøver igjen. Stina står midt i det bratteste partiet. Et fall ville vært utenkelig. Hun snur seg. Hele ansiktet smiler. Hun stråler.

På toppen ser de utsikten over fjorden. Denne milde novemberdagen på bratt topptur i sleipt terreng. De har klart seg. Det er på ordentlig.

Markus organiserer. Henter ved. Orienterer seg i forhold til kartet. Løper i terrenget. Gir de yngre tips for sikker ferdsel. Roberto spør om tresorter og stein og bronsealderen.  Stina bare smiler. Henter ved og smiler. Markus speider mot horisonten.

På toppen. foto: MerFLyt

-----

PISA, nasjonale prøver og andre målbarheter

Jeg  er tilhenger av tester som kartlegger styrker og mangler. Tester som medfører tiltak ved behov.  Barnets behov.

Nasjonale og internasjonale tester fører til rangering og konkurranse mellom skoler, byer og land. Alle nasjoner vet hvor de står på PISA rankingen.

Dette betyr at forskjellige utdanningsmyndigheter legger om læreplan, lærestoff og vurderingskriterier for å tilpasse seg denne testvirkeligheten. Grunnlaget for PISA er det samme som Thomas Jeffersons visjon for amerikansk skole 200 år tidligere. Sørge for at basiskunnskapene er så gode at demokratiet bevares.

Fokuset på demokrati er tonet ned. Konkurranseaspektet tonet opp.

Norsk skole er med og gjør i stor grad det samme som resten av verden.

Følger etter rangeringene og testresultater. De tilrettelegger pensum og krav etter dette.

Hva så?

I følge Zhao  fører dette til en utarming av læreplanen og fokus på de grunnleggende ferdighetene. Det er disse ferdighetene som blir testet.

I Markus sitt tilfelle blir det satt inn mer av det han ikke kan. Norsk og matte. Hver dag er fylt opp med det han ikke mestrer.

Markus lærer at han får oppmerksomhet ved å oppføre seg rart.  Han ser at læreren skifter farge i ansiktet når han får inn et verbalt stikk.

Markus er en intelligent, kreativ, kvikk, initiativrik og empatisk gutt.  Han liker å bevege seg. Han leker seg til innsikt.  

I skoletida sitter han mye under pulten og spiser papir. 

Det er testenes utforming som legger premisser for utvikling av skolen.

Når vi konkurrerer  i leseforståelse og regning vil vi naturlig nok fokusere på dette.  Det gjør at vi lager en strategi for hvordan vi skal klatre på rankingen.

Det finnes ingen som kan være uenig i at  det er fornuftig å bli god til å lese og regne.

Fokuset på målbare resultater sprer seg til alle nivåer i skolen. Nasjonale og kommunale føringer skjerper kravene til rektorer  og lærere.

Hva er galt med gode resultater?

Det er neppe noe galt med gode resultater. Det er bra med høye krav og at elever lærer så mye som mulig.

Problemet er at det gjør deg blind for helheten og potensialet.

Vi måler basisferdighetene. De som lykkes best i skolen er de som innordner seg systemet (Nordahl).  Nytenkning er ikke nødvendig.

Jeg har besøkt mange skoler og mange klasserom. Undervisningen er lik min egen skoletid. Det er oppstilling, skolebøker, ransler, forbud og reproduksjon av gammel kunnskap. Drilling og utregning. Datamaskiner som knapt er i bruk.

Testregimet fører til at konkurransen blir på grunnkursnivå. Det som fremmer helse, natur, sosiale ferdigheter, kreativitet, samarbeid, autonomi og kunst får lavere prioritet.

Det som før var en grunnmur for videre arbeid har nå blitt hele læreplanen.  Eller som Zhao skriver, det som før har vært gulvet har nå blitt taket. Et slikt syn på kunnskap  hindrer faglig utvikling og hindrer elever i å nå sitt potensiale.

Vi skriver 2014, Markus sin lærer  har tilgang til all verdens data i sin høyre bukselomme. Hun kan kommunisere med hvem hun vil, når hun vil.  Hun kan ha videosamtaler med sydpolen, selge, kjøpe og sende regninger fra lomma. Hun kan se på film og foredrag. Hun kan diskutere fag og dele stoff. Hun kan kjøpe flybillett  og bøker med et klikk, og hun kan lære om hva hun vil.

Markus sitter fortsatt under en pult og spiser matteoppgaver.

Hadde det bare vært så enkelt.
Foto: Mer FLyt

Hvor jeg tror skolen går?

I flokk kommer vi til å fortsette mot Pisa-tronen. Blindet av målet om en plass opp på rankingen. Redde for gapestokkeffekten. Læreplanen forsnevres og elevene reproduserer. Fokuset er klart.

Det blir hardere miljø blant de voksne på skolene.  Mer krav om resultater til lærerne.

Større press på elevene.

Kravet om resultat innebærer økt kontroll. Økt kontroll gir mindre autonome arbeidstakere.  Ytre kontroll påvirker arbeidstageres motivasjon og i neste steg elevene. Målstyring og resultatfokus. Mindre åpne diskusjoner og drøftinger. Mer styring, mindre ledelse.

 Når læreplanene er homogenisert  på globalt plan er vi plutselig på samme bane som 280 millioner kinesiske elever og en milliard andre. Alle konkurrerer om akkurat det samme. Lesing og regning. Norske elever konkurrerer med elever som går på skole til 23.00 hver kveld som  kjemper med livet som innsats.  Skal du ansette en av dem koster de en brøkdel av en nordmann.

Hvor synes jeg skolen bør gå?

Skolen bør anerkjenne at det finnes mange måter å lære på og erkjenne at hver elev lærer forskjellig. Skolene bør fri seg fra det internasjonale testjaget og akseptere at organisasjonsutvikling er en nødvendig og evigvarende prosess. Ta vare på gode lærere, gode ledere. Legge til rette for at elever opplever krav , støtte og mestring uavhengig av utgangspunkt og foreldre.

Utvikle kreativitet, nytekning, samarbeid og standhaftighet. Lære å være uredd. Bli hjulpet opp på toppen slik at de ser hele horisonten med egne øyne.

Se at læring har andre former, se at engasjement og hardt arbeid er nøkkelen til en fremtid vi ikke aner noe om. Det som er sikkert er at ingenting kommer til å være som det har vært og vi bør sørge for at barna vokser opp til å bli kreative, løsningsorienterte og griper mulighetene som kanskje bare de ser.

Markus?

Markus lærer av å se, han lærer av å lytte, lærer av å snakke, han lærer av å lære bort. Han lærer av å være i naturen. Han lærer ved å prøve og feile. Han kan alt om isbjørn. Han er smart og morsom. Han er egentlig som de fleste av oss.  Han orienterer seg bedre enn de fleste. Men han sitter ikke i ro. Han skriver dårlig med blyant og han glemmer å rekke opp hånda.

Hadde han bare gjort det.

Da hadde han hatt en fremtid.

Klasserom?
Foto: Mer FLyt

Note:  Jeg har taushetsplikt.Hovedpersonen i denne bloggen er satt sammen av flere elever gjennom tidene og  mange elever har fellestrekk med Bloggens Markus. Han går i mange skoler og bærer andre navn.

.

Litteratur:

Kuvaas, Bard, Dysvik, Anders: Lønnsomhet gjennom menneskelige ressurser. Fagbokforlaget 2. utg 2012
Johnsen, Åge: Resutatstyringens mytologi, Fagbokforlaget 2010
Zhao, Yong: World Class learners , educating creative and entrepreneurial students, Joint Publication,2012
Christensen, Clayton M: Distrupting class. How disruptive innovation will change the way the world learns., mc Graw Hill, 2011
Wormness, Bjørn Manger , Terje: Motivasjon og Mestring, Fagbokforlaget 2005
Senge, Peter: Schools that Learn, crown business, 2012
Sørlie, A.M og Nordahl T (1998) Problematferd i skolen, NOVA